Dispergeringsmidler: Slik som natriumlignosulfonat og alkylfenoletoksylater; brukes til å forbedre dispergerbarheten av biocidet i vann og forhindre bunnfelling eller agglomerering av aktive ingredienser.
Chelaterende midler: Som EDTA og aminotrimetylenfosfonsyre (ATMP); brukes til å binde metallioner (f.eks. kalsium og magnesium) i vannet, og dermed redusere deres negative innvirkning på de aktive ingrediensene og øke biocidstabiliteten.
pH-justeringsmidler: Slik som svovelsyre og natriumhydroksid; brukes til å justere pH i biocidsystemet til det optimale området, for å sikre aktiviteten til de aktive ingrediensene (f.eks. viser natriumhypokloritt toppaktivitet ved pH 8–10).
Stabilisatorer: Som propylenglykol og glykoletere; brukes til å forlenge holdbarheten til biocidet og forhindre nedbryting av aktive ingredienser.
